DET HAR EN FIENDE GJORT Mt.13.28
Dette er Guds Ords svar på deres undrende spørsmål. Det er innhøstningstid og de ser ut
over akeren og spør: “Hvorfra kommer da ugresset fra?”
Og vi som lever i oppfyllelsen av denne lignelsen Jesus kom med, vi som lever i det Jesus sier i v.39: “Høsten er denne tidsalders ende”, vi ser ugresset florerer og må lete etter hvert kornstrå. Der er milliarder av “den ondes barn”, men bare noen få av de Jesus kaller “Rikets barn”. Og det stemmer med det Jesus sier i Lk.18.8: “Men når menneskesønnen kommer, mon han da vil finne troen på jorden”.
I verden ser vi resultatet av fiendens sæd. Hele verden ligger i det onde. Ugress av alle varianter vokser og sprer seg og lar seg ikke luke bort. Om en fjerner det synlige så ligger røttene overalt og setter nye skudd som snart finner vei til overflaten. Juridiske lover med straffeforfølgelse og dom kan ikke fjerne røttene. Ei heller moralske bud og oppdragelse.
Men verre er det at selv innen kristenheten menighets- og kirkelivet kan en knapt se noe som ikke kommer inn under Jesu ord: “Det har en fiende gjort”. Ikke bare når en ser en barnedåp, konfirmasjon eller sakaramental nadverd, men når en undrende observerer “ugresset” i sang- og musikkstilen, danseopptrinnen, teaterforestillingene og annen religiøs underholdning, ser en resultatet av “Dette har en fiende gjort”.
Og treenighetslæren, denne avskyelige ideen om at Gud består av tre adskilte personer, ble sådd inn i kirken i det annet århundre og spredt seg til alle kirkesamfunn fra katolikkene til pinsekarismatikerne.
Og organisasjonssæden, med åndelige styringsmekanismer over den frie lokale menighet, har overtatt i alle kirker og du må lete med Åndens opplyste øyne for å finne frie menigheter etter apostolisk mønster. De har sin spireevne i den originale sæd og det har ikke lykkes ugresset i disse 2000 år å kvele Ordets sæd.
Og slik begynte pinsebevegelsen med mottoet: “Frem til urkritendommen”. Alt skulle stemme med Ordet i disse frie, lokale og selvstendige menighetene. Men så skjedde det igjen det som har gjentatt seg i kirkehistorien: “men mens folkene sov, kom hans fiende og sådde ugress blant hveten…”-v.25. Lullet i søvn av en ny og mer tolerant forkynnelse, mer oppdatert og modernisert, mer publikumsvennlig og tiltrekkende for ungdommene og fremfor alt, mer samlende, kom ugresspredikantene, ugressungdomslederne osv. inn og Ordets barn begynte å undres over det de så vokse frem og spurte hverandre: “Hvorfra kommer ugresset?” Men dere må da ikke kalle det ugress, det er evangeliet, bare i en ny stil. Og mange slo seg til tåls. Snillismen og falsk ydmykhet er frafallets døråpnere.
Etter en tid ble “fienden” pastor og musikkleder og Ordets såmenn ble fienden.
Men Herren har tatt vare på sitt folk, Rikets barn. De følger Rikets lover og underlegger seg Rikets eneste hersker og Herre, Jesus Kristus. Og de samles til møter og stevner og oppbygger hverandre på den Høyhellige tro. De er som de siste fra Det gamle
Testamentet, vi finner beskrevet i Mal.3.16 i den frafallstid de levde i: “Da talte de med hverandre de som frykter Herren, og Herren lyttet til og hørte det, og det ble for hans åsyn skrevet en minnebok for dem som frykter Herren og tenker på hans navn. Og på den dag som jeg skaper, sier Herren, hærskarenes Gud, skal de være min eiendom.”
Den store adskillelsesdagen for hvete og ugress er nå. “Da skal de rettferdige skinne som solen i sin Faders rike. Den som har ører, han høre” Mt.13.43
T.T.